Biografi    

Kirsten Heiberg var født i Kragerø 25. april 1907og vokste opp i en solid borgerlig famile. Hennes far, Sverre Heiberg, var industrieier og drev først i jernindustrien, senere i trevarer. Da Kirsten var fire år, flyttet familien til Kongsberg, for noen år senere å etablere seg i Oslo. Sverre Heiberg var en moderne mann og ønsket at hans døtre, Kirstens søster  Else ble født i 1910, skulle ha en fullverdig utdannelse. Kirsten ble derfor sendt til en klosterskole i Lausanne for  å få språkutdannelse i tysk og fransk. Hun studerte også en kort periode ved Sorbonne i Paris, senere engelsk i Oxford.

Kirsten fant imidlertid kontorarbeidet i sin fars firma altfor kjedelig og drømte om å bli skuespillerinne. Hun begynte å lese med skuespillerne Agnete Schibsted Hansson og Halfdan Christensen på Nationaltheatret. Hun debuterte ved Den Nationale Scene in Bergen i 1929.
Etter noen gode år i Bergen, flyttet hun tilbake til hovedstaden, og tidlig på 1930-tallet var Kirsten Heiberg ved Carl Johan-Teatret og Scala Revyteater i Oslo. Hun spilte også i flere norske og svenske filmer og slo igjennom med et brak i den svenske filmkomedien "Han, hon och pengarna" i 1936.

De gode anmeldelsene fra Sverige brakte henne høsten 1937 til musikalen "Pam-Pam" ved Theater an der Wien. Her traff hun den kjente tyske film- og teaterkomponisten Franz Grothe, som hun giftet seg med i Oslo i mai 1938. Grothe var medlem av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, NSDAP, allerede fra 1933, og via sin mann fikk hun sin første filmkontrakt i 1938.

Kirsten Heiberg ble en av de ledende "farlige kvinnene", femme fatales, i tysk film. I dagbøkene sine omtaler Joseph Goebbels henne som "et svært lovende talent". Kirsten Heiberg opptrådte i flere roller i propagandafilmer, som for eksempel "Frauen für Golden Hill", "Achtung! Feind hört mit!", "Die Goldene Spinne" and "Titanic". Hun meldte seg aldri inn i NSDAP, men hun var medlem av kunstnerklubben KddK, "Kameradschaft der deutschen Künstler", grunnlagt og ledet av SS-mannen Benno von Arendt. Joseph Goebbels og Herman Göring var æresmedlemmer, og både Hitler og Goebbels likte å møte opp i klubben for å diskutere kunst.

                                                                                                                                                                                                                                                                              I følge Zarah Leander, som også var et aktivt medlem i KddK, kunne "Goebbels også dukke opp, slå seg ned og snakke film. Jeg kan gjerne tilstå at han kunne være utrolig interessant når han utfoldet sine kunnskaper eller fordypet seg i artistiske spekulasjoner omkring dette feltet som han ikke bare elsket, men også behersket. […] Joseph Goebbels hadde en intelligent oppfatning av film. Han elsket filmen som kunstform altfor høyt for å misbruke den unødvendig i sin propaganda". (Zarah Leander i sin selvbiografi "Zarah".)

                                                                                                                                                                                                                                                                                    Zarah Leander kunne ikke ha tatt mer feil. Tysk film under Joseph Goebbels' ledelse var en intergrert del av nazistaten, og filmen tjente som et politisk instrument for regjeringen i gjennomføringen av sin politikk på alle områder i samfunnet.

                                                                                                                                                                                                                                                                                  Kirsten Heiberg var ikke å se på lerretet i en eneste film i 1941 og 1942, årsaken var at hun i 1941 turnerte svært aktivt i "die Truppenbetreuung", velferdstiltak for troppene.

Etter krigen hevdet Kirsten Heiberg at hun ble svartelistet i nazi-Tyskland fordi hun ikke hadde meldt seg inn i NSDAP. Det finnes imidlertid ingen kilder i de tyske arkivene som tyder på at hun på noe tidspunkt var avskåret fra å arbeide i filmindustrien. Ingenting tyder heller på at hun drev noen form opposisjon mot tyske myndigheter. Derimot ble hun idømt 2 års yrkesforbud av de allierte for medvirkning i nazipropaganda, etter krigen.

Tilbake i Norge, tidlig på 1950-tallet, fikk hun store vanskeligheter med å få ansettelse på noe teater på grunn av sitt arbeid i den nazistiske filmindsustrien. På Trøndelag Teater i Trondheim fikk hun imidlertid jobb i 1952. Dette framstår som et bemerkelsesverdig paradoks ettersom Trøndelag Teater var den mest framtredende aktøren i kampen mot den nazistiske teaterpolitikken under okkupasjonen, og teatrets tidligere sjef, Henry Gleditsch, ble henrettet av nazistene i 1942. Kirsten Heiberg ble 8 år i Trondheim, og spilte både i musikkspill, komedier og i seriøse dramaer av Ibsen, Strindberg og Shakespeare. Hun hadde gode år i Trondheim, med mange store suksesser, og Adresseavisen kalte henne allerede høsten 1952 "vår alles Kirsten Heiberg." I 1960 dro hun tilbake til Oslo, men fikk aldri igjen fast jobb ved noe teater. På grunn av årene i Tyskland ble hun møtt med boykott i Oslo, dette gjaldt også i filmbransjen.

Hennes søster Else Heiberg var også skuespillerinne.

Under årene i Oslo på 1960- og 70-tallet led Kirsten Heiberg under et betydelig alkoholproblem og døde ensom i sin leilighet i Sofies gate på Bislett 2. mars 1976.

(Kildene til artiklene på dette nettstedet, er biografien "Glamour for Goebbels", Aschehoug Forlag 2014, som igjen bygger på kildestudier ved Nasjonalbiblioteket, Oslo, Bundesarchiv, Lichterfelde/Fehrbelliner Platz, Berlin, Deutsche Kinemathek/Museum für Film und Fernsehen, Berlin, Filmmuseum, Potsdam, Deutsche Nationalbibliothek, Leipzig, Deutsches Rundfunkarchiv, Frankfurt am Main, Staatsarchiv München og Theater an der Wien.)